Gleden ved å løpe

Jeg er ikke nogen eliteløper eller super mosjonist, men jeg løper en del. Jeg ser meg egentlig som en helt vanlig person. Jeg kan bare godt li å løpe i stedet for så mye annet. Tror de fleste som løper langt har lurt litt på hva de egentlig driver med. Spesielt når man er sliten på 30 km og hele kroppen gjør vondt.

Følelsene teller

For meg handler løping om følelser. Og de vonde følelsene (smerte, utmattelse, sult, tørst osv.) er en like viktig del av opplevelsen som de gode. Det vonde holder meg tilbake men er også følelser jeg kan vinne over med min kropp og mitt sinn. Oftest vinner jeg og da får jeg en større «porsjon» av de andre følelser. Følelser av mestring og av at jeg kan flyte i det uendelige. Er vel en dopamin greie tenker jeg, sådan en riktig lykkerus. Sikkert ikke så uvanlig fra alt mulig annet som gir andre folk glede. Om det er adrenalin ved å kjøre fort ned bakken på MTB eller å skore mål i en fotballkamp. Da foretrekker jeg å flytte min fot fremfor den andre mange tusen ganger. Igjen, og igjen, og igjen.

Ut i naturen

En annen glede ved langdistanse løping er å komme ut naturen. Jeg løper ikke så fort at jeg suser forbi allting uten å se det. Og en del av gleden ved å løpe langt er at jeg kan ta meg tiden til å ta innover meg naturen når jeg ser noen spennende og eventuell ta et bilde.

Å nå sine mål

I 2017 jaktet jeg et mål om å løpe halvmaraton på under 1t 40m. Det gikk sådan middels utover våren. Fikk litt plantar facit i høyrefoten som dempet ambisjonene litt. Men livet og løpingen tok seg mye opp da jeg fikk grønt lys av legen til bare å løpe så mye jeg ville, så lenge jeg kunne holde smerten ut. I September skulle jeg sette persen på Oslo Maraton, men uken opp til fikk jeg en kraftig forkjølelse. Målte hver dag hvilepulsen og ble mer og mer desperat som dagene gikk. Det var snart race day og min puls gikk bananas! Da jeg endelig stod på start linjen så jeg på klokka og tenkte «Hva sier den om pulsen nå da?» – «Sone 2.6… imens jeg står stille»

Oslo Maraton gikk selvfølgelig dårlig. Halvmaraton i Lørenskog gikk bedre. Jeg klokket inn på 1t 39m 15 sek. Jeg må innrømme jeg klemte en tåre fordi jeg klarte det. Det var en skikkelig følelse av mestring og litt det samme jeg føler hver gang jeg løper intervall og performer bedre enn jeg forventer selv. skikkelig glad følelse av numne ben og blod som sirkulerer i kroppen etter å ha mestret øvelsen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.