Første ultraløp

Jeg klarte det! Jeg gjennomførte mitt første ultraløp. 50 vidunderlige kilometer en fin sommerdag i norsk natur. Det gikk ikke helt som planlagt og tiden ble heller ikke så bra som jeg hadde håpet men like fantastisk var turen uansett. Men selv om turen var fantastisk var det ikke uten omkostninger. Spesielt gikk det utover mitt venstre kne som i forveien hadde litt utfordringer, sagt sånn litt positivistisk.

Jeg hadde lagt en plan for tempo igjennom løypen hvor jeg hadde notert meg helling og andre løperes split tider. Og i planen trodde jeg også jeg hadde tatt høyde for et løperkne på venstre bein, det viste seg dessverre ikke å stemme. På de første 16 km mistet jeg 15 minutter hvilket kanskje ikke var så ille egentlig. Noen av minuttene skyldes sikkert også at terrenget var noe mer teknisk en jeg hadde forventet. Greit nok at løypen har en helling man kan planlegge, men når man hele tiden må passe på stup, stein og røtter blir tempoet veldig fort lavt og kroppen sliten.

Etter 24 km fikk jeg også vondt i høyre kne, så da var planen offisielt sendt i dass. Noe av det som er litt morsomt ved sådan et løp hvor man får vondt over det hele er at man prøver så godt man kan å kompensere. Da det kun var venstre kne som var vondt gikk jeg opp alle bakkene og kunne egentlig gå ganske fort. Gikk like fort som noen av de med lavest løpe tempo. Nedover kunne jeg humpe med. Når det var plass på stien prøvde jeg å spre foten litt ut slik jeg løp som Goofy og det ga litt avlasting. Det ble fort mye vanskeligere når også høyrekneet ga problemer.

Etter sånn 38 km begynte lår og leggene også å være ganske vonde. Sannsynligvis gjorde mitt forsøk på å kompensere for kneet at det ble verre andre steder, selv om jeg ikke har løpt så langt noen gang så jeg egentlig ikke vet hvor vondt det burde gjøre de forskjellige stedene på kroppen.

Her to uker etter kan man godt bli litt mismodig, sånn «Jeg kommer aldri til å løpe igjen» fordi kneet trenger mer tid en hodet er innstilt på. Jeg fortsatte tross alt å løpe i 49 km hvor kneet ble vondere og vondere.

Jeg kommer til å løpe igjen, og siden det var første ultraløp er det kanskje bra nok unnskyldning for ikke å bryte. Men hadde det vært nummer og i dag hadde jeg nok vært fornuftig og valgt ikke å løpe.

 

Utsikt fra 32 km.

 

 

 

Foto: Arne Halvorsen @ Romerike Ultra

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.